Wawel Cup 2019 løp 4 (13.07.2019)

Dette var løp 4 av 5. Dag 2 var det noenlunde likt dag 1, i naboterrenget, og dag 3 var nokså likt dette kartet, i en nabodal. Når man ser på kartet, ser det ikke altfor ille ut, men det er skala 1:5000, og ekvidistansen er 5 meter. Det var ultraBRATT! Ting gikk greit til 1, men til 2 leste jeg feil og sprang i full fart nesten helt til 3 før jeg så nettopp 3 på kartet og skjønte at jeg hadde hoppet over 2. Tilbake igjen, oppover dalen. Da jeg hadde klartret opp til posten, streiket hodet litt, og jeg bestemte meg for å gå rundt på oversiden til 3. Selv om det var et stykke å klatre(!) opp til hver post, var det enda verre å gå helt opp. En av mine langsommere kamerater hadde tatt meg igjen med 6 minutter på en post etter dette (så ham ikke, så jeg forsto ikke helt hvilken post). Jeg sto på videre og ventet å se min argeste konkurrent (Rob Garden fra New Zealand) når som helst, men han var mye verre ut å kjøre denne dagen. Det ble en liten sving til post 6, som var nesten frekt plassert. Et søkk, javel, men posten lå i praksis UNDER en furu, nede i et brattheng. Man måtte dra seg opp og ned på røttene. En svensk dame i W65 løp med den ene armen i fatle. Da jeg kom krabbende opp, sto hun på toppen og stirret ned og sa: "Jag får vänta på nesta kille, som får gå ner med pinnen min". Helt umulig for henne. Steinen på 7 så man på litt avstand, men over til 8 var en av dagens prøvelser. Et 20 meter høyt stup med posten på toppen. Man kunne gå til høyre eller venstre, men høyre var rett fram når man var kommet ned bakken fra 7. Det regnet strie strømmer, og dette var en bakke med kritisk hellingsvinkel, dvs. så bratt at jorda akkurat ikke siger nedover. Vi sto og spant i gjørmen.. Jeg tror jeg klarte meg bedre enn mange, som skled ned mange ganger før de fant en vei som holdt. Noen hadde valgt venstre, og det var heldigvis bedre. Etter en dødsulykke dagen før (en av mine "kolleger" falt ned et heng og døde, vi tror han hadde et illebefinnende før han falt, men likevel...) var det plassert hvite sperrebånd ved de verste stupene. Fra 8 og inn var det mindre dramatisk, men det var veldig grønt og stripete mot 10. Stripene betød som regel brennesle og eventuelt bjørnebær, men her langs bekken kom villroser i tillegg. Jeg var så ivrig på å komme ut til stien av jeg forserte et slikt område. Mannshøye nesler og torner som satt fast i hår og trøye. Det var heldigvis ikke noe bredt belte. Jeg hadde ingen forhåpninger om å fortsette seiersrekken med dette løpet, men jamen holdt det. Jeg slo ham som hadde tatt meg igjen med 25 sekunder. Og så var det langt til samlingsplass gjennom silregnet...